Gården Kjær på Tysfjords vestside hatt en sammenhengende samisk bosetting fra 1500-tallet. Men hvordan endte gården opp med dagens norskklingende navn, Kjær?

Finnerydningen Ytre Kjær/Kjær Vestre har ei historie som strekker seg langt tilbake i tid. Gården var sammenhengende bosatt av samer, frem til skyldsetting i 1761. (Nielssen, 1990) En kartlegging av Kjærs befolkningshistorie viser at gården alltid har hatt samisk bosetning, men ikke nødvendigvis som oppsittere av gården i hele perioden. (Lien, 2009).

Kjær dukket opp som Thierre i de skriftlige kildene i 1632 i forbindelse med en straffesak:

«Sivert Nielsen, en finnedreng på Thierre, ble da dømt til å betale 4 daler til staten etter å ha «krenchet [sin] egen festequinde»» .

At gården var finnerydning innebærer allsidig drift med husdyr, fiske, sytingsrein og høsting av ressursene i utmarka. (Hassel, 2012)

Ortografien for det lulesamiske skriftspråket ble vedtatt i 1983. (Giellagaldu, 2016) Thierre bør logisk nok søkes i samisk språk , fordi gården var en finnerydning, og det første formulerte gårdsnavnet var knyttet til en finnedreng. I Kintels ordbok lulesamisk-norsk, finnes ordet tjierre. Tjierre er skrevet etter lulesamisk språknorm i dag, mens Thierre er nedtegnet nærmere 400 år tidligere. Ordene har samme lydbilde. Tjierre forklares som:

«terreng, mark hvor det ikke vokser så mye gress på grunn av tynt jordsmonn eller mark som fort blir brent av solen på grunn av tynt jordlag eller manglende væte; skrinn jord (jordsmonn), karrig eller ufruktbar terreng. Ordet tjierreednam har samme betydning.» (Kintel, 2010)

Betydningen av det lulesamiske ordet tjierre hersker det enighet om blant forfattere av ordbøker. (Grundström, 1954), (Koronen i Kuoljok, 2016), (Collinder, 1964).

I 1938, drøye 300 år senere, samlet Just Qvigstad samiske stedsnavn i Tysfjord. For Kjær noterte han seg Čærra som samisk navn på Kjær. Skrivemåten må vel betegnes som nordsamisk. Lydmessig ligner skrivemåtene på hverandre; Thierre, tjierre, Čærra og Kjær. Det samme lydbildet, har de siste 150 år vært kjent som den samiske benevnelsen på Kjær. I ei bok om samiske og norske stedsnavn i Tysfjord, står Tjærra, (Storjord, 1998) som synes å være en blanding av Tjierre og Tjærro, dvs lavfjellsområde. Se også Kjærfjellet. Gjennom århundrene har stedsnavnet hatt lignende lydbilder, skrevet på ulike måter, som Keer, Kær og Kier. De siste eksemplene er norske varianter av det opprinnelige Thierre, men er ikke terrengbeskrivende ut fra de faktiske forhold på Kjær, som man får med Tjierre. Her ser det ut som en tilpasning av den samiske navneformen til norsk.

Samiske stedsnavn har vært brukt til å beskrive de topografisk mest iøynefallende plassene i naturen. De kan også ha kulturell, mytologisk, næringsmessig, kommunikativ eller annen bakgrunn, som kan hjelpe oss med å finne stedsnavn og hvorfor et sted har fått sitt spesifikke navn.Stedsnavn er språklig bindeledd mellom menneske og sted. De er viktige kulturminner og historiske kilder både for språk og kultur. (Henriksen, 2016) Det kan dermed si noe om tidligere generasjoners bosetning og bruk av landskapet.

«I og med at det samiske språket er et finsk-ugrisk språk og norsk er et germansk språk som dermed hører til den indoeuropeiske språkfamilien, så er de samiske stedsnavnene rent språklig sett forskjellige fra norske stedsnavn. I de tilfeller hvor samiske og norske stedsnavn «ligner på hverandre» for eksempel i skrivemåte, så er det gjerne slik at det er foretatt en språklig tilpasning av en av navneformene, som oftest en tilpasning av den samiske navneformen.» (ibid)

I Tysfjord gårds- og slektshistorie forklares navnet på gården Kjær ut fra Oluf Ryghs dokumentasjonsprosjekt i 1898 :

«Gårdsnavnet Kjær har trolig sammenheng med vegetasjonen i området, og at det dermed kan utledes fra krattskog». (Rygh, 1898), (Hassel, 2012).

Vegetasjonen på Kjær avviker ikke spesielt fra det man ellers finner på Tysfjords vestside, det er ikke definert som kratt. Søk i Norske Gaardsnavne viser mange gårder ved navn Kjær, der navnet er forklart som kratt, med utgangspunkt i Kjær i Våler kommune, i Vestfold, inkl. Kjær Østre i Tysfjord. (Rygh, 1898) For Kjær Vestre er ikke samme forklaring tatt med, kun at det ikke kan være samme gård som Kjær Østre, fordi det er en fjord imellom. Isolert sett trenger ikke dette ha noen betydning, men Rygh har i sitt innledningskapittel til Norske gårdsnavne forklart hvordan innsamlingsarbeidet foregikk og at han noen steder kun hadde kart og bilder som grunnlag. (Rygh, 1898). Dette kan være forklaring på hvorfor han ikke noterte ned noen forklaring på stedsnavnet Kjær Vestre.

Det var Stortinget som besluttet gjennom Lov af 6te Juni 1863 at det skulle være en revisjon av landets matrikkel, og i den anledning skulle navneformene på gårdene normaliseres, etter at de var blitt fordansket.Rygh fikk oppdraget med å lede arbeidet som foregikk ved å lete opp navneformen i historiske kilder som f.eks historier, jordebøker og skattemanntall. (Rygh, 1898) Samiske stedsnavn var ikke et tema. Det kan forklares ved at Ryhgs arbeid var ledd i nasjonsbyggingen på 1800-tallet. (Lokalhistoriewiki, 2016). I denne tiden ble samisk språk og kultur forsøkt utryddet.

Ved revidering av gårdsnavnet Kjær, ble det tatt utgangspunkt i skrivemåten i 1723, Kier, som ble betraktet som dansk skrivemåte, og alle steder som hadde dette navnet ble endret til Kjær med samme begrunnelse for alle. Men for Kjær Vestre unnlot han å notere stedsnavnets betydning.

En nærmere beskrivelse av de topografiske forhold på Kjær.

For Kjær Vestre er navnelikhet på stedsnavnet gjennom historien tydelig, men hvordan passer det sammen med landskapet på dette stedet?

Kjær hovedgård ligger på ca 70 moh og er dermed særlig iøynefallende som den gården på Tysfjord vestside som ligger høyest i terrenget. De øvrige ligger ved sjøen, med kort vei til naust og båter. Haldor A. Jenssen, prest i Tysfjord i perioden 1914-1935, gjorde et poeng av dette, da han beskrev Kjær i «Tysfjords Trompet» (Jenssen, 1935):

Høyt og fritt bær klubben gaarden Ytre Kjær.

Gaardens sjøvei er av tyngste laget;

til gjengjæld er da fjæld og skog og bumark nær;

man lever, bor og bygger der paa taket.

Kjær «hviler på» en naturformasjon som Jensen beskrev som klubben, men det festet seg ikke som stedsnavn. Det finnes flere steder i Tysfjord som heter Klubben, bl.a. i Mannfjord, der kalles Klubben for Slubbo på samisk. (Kartverket, 2016) Formasjonen som «bærer» Kjær, er en gállodievva (et avrundet skalleformet berg, ca 80 moh), og heter følgelig Gállodievva. Det har ikke norsk parallellnavn.

Den dyrka jorda på Kjær ligger som en halvsirkel rundt Gállodievva. Det vokser litt bjørk og furu der, som i gamle dager ble høstet til brensel og samling av tyri til tjærebrenning. Området var også brukt til rituelle handlinger, som tømming av dåpsvann og avhending av etterbyrden i forbindelse med fødsel. (Moksness, 2014).

Jorden på Kjærplatået er mager. Under et tynt jordlag er det sand. Det er ingen elver som tilfører jorden fuktighet. Det finnes små elver i ytterkantene av Kjærgården, En bekk i Kjerran og en i Kitta, dalen mellom hovedgården og Kjærran. Kjerran ligger lavere i terrenget, ca 30 moh, det er mulig an-endelsen kan bety at området tilhører eller er underlagt Kjær. Kjærran var husmannsplass på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, et lite selvstendig gårdsbruk med hus, underlagt hovedbruket. Husmannsplassene lå på jorda til en større eiendom og leia for jorda var gjerne arbeidsplikt på hovedgården. Siste husmann i Kjerran betalte med å arbeide i 12 dager pr år med innhøsting på hovedgården Kjær. (Knutsen, 2014). Det er verd å merke seg at Kjerran har beholdt skrivemåten med dobbel r, som i Thierre/Tjierre. Det var ikke aktuelt for Olaf Rygh å vurdere det som gårdsnavn, da det var en del av gården Kjær. Gjennom Kitta renner en liten bekk, som gir litt vann til jorda både til Nordmarka og Kjerran. Bekken ble også kalt Kattelva/Gáhttojåhkå. Kitta kan ha noe med årstider å gjøre, jf gidá, det samiske ordet for vår. Om våren når det var mye vann i bekken, kunne man avhåre skinn i Gidá . Det var en sikker våraktivitet så lenge det var fastboende på Kjær.

Storelva, som under andre geografiske forhold også kunne ha vært kategorisert som bekk, renner på sørsiden av dyrket mark, Rya, som kan bety åpen rydning ved ei elv. Ryslett er en del av Rya som ble fradelt på 50-tallet. Elva skiftet navn til Ryelva langs Rya. På sørsiden av Storelva hadde det fortsatt vært muligheter for å utvide dyrkningsarealet, om det hadde vært nødvendig. Ingen av disse elvene og bekkene har så stor vannføring, at har vært aktuelt å bygge møller der, den gang gårdene hadde behov for slike. Kornet som ble dyrket på Kjær ble derfor fraktet til mølla i Rørvik, og malt til mel. Elver, bekker og oppkommer ga bedre vekstforhold for korn, potet og grønnsaker i ytterkantene av gården. Nederst i Nordmarka er ei stor myr, et synlig bevis på at noe vann kommer ned fjellsiden, der finnes også flere myrer. På selve platået ble det kun høstet gress til dyrene. Mesteparten av hus og driftsbygninger var plassert der det var tørt, fint, åpent og høyt. De fleste på Kjær bodde i dette området helt frem mot andre verdenskrig. Vann til hus og fjøs måtte bæres i oppoverbakke, fra et oppkomme øverst i Nordmarka.

Da Qvigstad samlet samiske stedsnavn på Kjær i 1938, var han ikke personlig tilstede, men noterte seg Gal´la som udefinert stedsnavn, men han satte et lite tankestrek bak navnet. (Qvigstad, 1938) Det er ingen steder på Kjæreiendommen som er knyttet til navnet Gal´la, selv om Galla er ført inn som navn på Kartverkets kart over området. Jeg vokste opp på Kjær og lærte stedene å kjenne av mange eldre, der den eldste var født på Kjær rundt 1870. Hadde Qvigstad vært på Kjær ville han både ha hørt om, og vært på Gállodievva, der ryggen på Gállodievva nærmest kan betraktes som «parkanlegget» til Kjærgården. Gállodievva er et gammelt navn som ikke har norsk parallellnavn.

De naturgitte forholdene på Kjærplatået, kan passe med beskrivelse av landskapet i det samiske ordet tjierre, dvs et tørt terreng med tynn, karrig og skrinn jord, dog mer fruktbart i lytterkantene. Flere av disse forklaringene passer på det platået Kjær hovedgård står. Her var det tørt og fint, med god oversikt over store deler av landskapet og fjorden. Et fint sted å slå leir.

Stedsbeskrivelsen ble et egennavn, uavhengig av språkets utvikling. Språk endrer seg med tiden og det kan derfor være vanskelig å «kjenne igjen» gamle stedsnavn. Det er derfor nødvendig å finne frem til de eldste formene av navnet, når man skal forsøke å forstå dem. (Korhonen, 2002). Det eldste kjente navnet på Kjær er Thierre fra 1632.

Avslutnng.

Det lulesamiske ordet tjierre må forstås som utgangspunkt for det samiske stedsnavnet for gården Kjær på Tysfjords vestside, ut fra ordenes lydbilde og hvordan ordet kan beskrive gårdens topografi. De samiske navnene er terrengbeskrivende, de beskriver en plass, et område eller forteller noe om stedets historie. Thierre, som var gårdens navn første gang det dukker opp i kildene i 1632, har likt lydbilde med tjierre, slik det er skrevet i normert lulesamsk språkdrakt. Qvigstad noterte seg Čærra i 1938, og slik det også har vært uttalt. Det samiske navnet på Kjær er Tjierre. Ut fra dette er stedsnavnet Kjær en fornorsket utgave av Tjierre, og som passer langt bedre til topografien enn kratt slik det er antydet for gården, med utgangspunkt i stedsnavnet Kjær.

Skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk er regulert av lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn, med forskrifter. Skrivemåten skal ta utgangspunkt i den nedarvete lokale uttalen, men ellers følge gjeldende rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. (Helleland, 2016)

De samiske navnene som er aktuelle å formalisere, ut fra denne fremstillingen:

  • Tjierre, (hovedgården)
  • Tjierran (Kjerran),
  • Tjierraskierre (Kjærskjæret),
  • Gállodievva.

Når det gjelder Kjærfjellet, Kjærvatnet og Kjærelva, har disse også samme lydbilde, men tjierre passer ikke topografisk til disse. Disse stedene ligger i annen type terreng, i et lavfjellsområde; tjærro, jf artikkel om Kjærfjellet.

  • Tjærrovárre (Kjærfjellet
  • Tjærro (markaområdet)
  • Tjærrojávvre (Kjærvannet)
  • Tjærrojåhkkå (Kjærelva som renner mot sør, i tjærro, ikke ned til tjierre)

Ragnhild Lien, 2016.

Kjærgården utsikt fra Kjærfjellet. 50 år etter at gårdsdrifta stanset på hovedgården, har ikke skogen tatt over, selv om den er trukket litt nærmere. Gállodievva er den ryggen som går ut mot venstre. Til høyre er Ryslett, der man så vidt kan skimte en lysning. Her er har skogen tatt overhånd, selv om det hugges ned jevnlig. Foto: Ola Lien Zetlitz, 2009

Utsikt mot nord og ned mot Nordmarka. Foto: Alexander Ráhka Zetlitz, 2010

Kilder/Referanser:

Collinder, Björn. Ordbok til Sveriges lapska ortnamn, s. 224. Kungl. Ortnamnskommisionen. Bok. 1964.http://www.sprakochfolkminnen.se/download/18.5850f85e15732ead0b37a1/1474133002469/Sveriges+lapska+ortnamn.pdf

Grundström, Harald. Lulelapsk ordbok. Bind 11. Dialekt och folkminnesarkivet, Uppsala. Bokverk. 1954.

Hassel, Isak Kjerpeset. Tysfjord gårds- og slektshistorie. Kjær. Nettartikkel. Tysfjord kommune. 2012.

Helleland, Botolv.Stedsnavn, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, navnegransking, Universitetet i Oslo/ Norsk Språkråd. 2003. Nettartikkel pr. 29.10.2016http://www.sprakradet.no/Sprakarbeid/Stedsnavn/Lar-meir-om-namn/Artiklar/Stedsnavn/

Henriksen, Marit B. Samiske stedsnamn. Norsk Namnelag og Samisk høgskole. Nettartikkel. Lastet 11112016:http://www.norsknamnelag.no/Stadnamn/Samiske%20stedsnavn%20III.pdf

Jenssen, Haldor A. «Tysfjords Trompet». Bok. 1935

Kartverket. Norgeskartet.no. Tysfjord. Kartverket.

Kintel, Anders. Lulesamisk-norsk ordbok. Sametinget. Bokverk og søkerbasert tjeneste. 2010.

Knutsen, Susanna. Personlig meddelelse. 2014.

Korhonen, Olavi. Samiska ortnamn ur kommunikativ aspekt. Artikkel. Bårjås 2002. Báhko forlag. Árran lulesamisk senter. Artikkel. 2002

Kuoljok, Apmut Ivar. Namnen berättar. Naturord Hans Andersson och Olavi KorhonenNettartikkel pr 26.10.2016. Laponia Världsarvet.

Lien, Ragnhild. Kjærfjellet, et tjærrovárre. Nettartikkel. Tysfjord ASVO. Drag. 2016.

Lien, Ragnhild. Kjær Vestre – sveip gjennom historien. Nettartikkel. Stiftelsen Ryslett. 2009

Lokalhistoriewki. Oluf Rygh. Norsk lokalhistorisk institutt (NLI), Kulturdepartementet. Nettartikkel. Pr 29.10.2016. https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Oluf_Rygh

Moksness, Ragnhild. Personlig meddelelse, 2014.

Nielssen, Alf Ragnar. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie, IV. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord kommuner. Bok. 1990

Rygh, Oluf. Norske Gaardsnavn. Kjær Vestre. Dokumentasjonsprosjektet. 1898. Bokverk.http://www.dokpro.uio.no/perl/navnegransking/rygh_ng/rygh_visetekst.prl?s=n&Vise=Vise&KRYSS264504%4058672=on

Sámi Giellagaldu. Samisk Parlamentarisk Råd. Nettartikkel. Pr 06.11.2016.https://www.sametinget.no/Spraak/Sami-Giellagaldu2

Storjord, Thorbjørn.Tysfjord Divtasvuodna. Samiske og norske stadnamn. Bok. Árran lulesamisk senter. Drag. 1998.

Qvigstad, Just: De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker (1938). Bok.