Kjærfjellet og tjærro

Kjærfjellet, Kjærvannet og Kjærelva kan ha fått navn etter gården Kjær/Tjierre, og kanskje ikke.

Tysfjords vestside er et sammenhengende lavfjellsområde, med Kjærfjellet som det høyeste fjellet med sine 405 meter over havet. Når man ser på landskapet som helhet, uavhengig av gårds-, eiendoms- og kommunegrenser, ser man dette lavfjellsområdet med noen få halvhøye alpine fjell mot Vestfjorden og et fjellandskap sør i Hamarøy og Steigen. Fra landskapets høyeste punkt, ser man myrer av ulik type og størrelse, og man ser små og store vann som viktige elementer, men også skog, sletter, heier, koller, åser, lier og lavere fjell.

Jeg har vokst opp på vestsiden og kjenner dette landskapet ganske godt, spesielt strekningen Forsa-Drag, men mest av alt Kjær, Kjærmarka og Drag. Denne fremstillingen vil derfor være preget av en viss stedbundethet.

Tysfjords vestside har et artsmangfold som ble godt beskrevet i forbindelse med verning av to vassdrag. Området har en relativt god bestand av storfugl og elg. Det finnes mår, oter, jerv og gaupe. Det er hekkende kongeørn, havørn og hønsehauk, samt flere rødlistede arter, som f.eks. snøugle som er sterkt truet. og horndykkeren i en sårbar situasjon. Området har en viktig funksjon som hekkeplass, og rasteområde under trekket. Spurvefugler og sangere er tallrikt representert. (NVE, 2016), (Artsdatabanken, 2017). Selv husker jeg at det var så mye røyskatt, at det var vanlig å jakte på dem med røyskattefelle. I vannene fisket man ørret som viktig tilskudd i husholdningen. Myrene er rike multemarker som historisk sett både har vært høstet til husholdningene i området og for salg. Her er rikelig med kvann og store mengder sennagress. Mange myrer og tjønn har navn som forteller om forekomst av sennagress.

Kjærfjellet (405 moh). Her ser man mot nord, Storjord til venstre og Forsa til høyre. (Foto: Ola Zetlitz)Vannskillet og vassdragene.

Kjærfjellet er et vannskille mellom to hovedvannsystemer i lavfjellsområdet på Tysfjords vestside, Forsavassdraget og Varpavassdraget som begge er vernet i deler av sine løp. For å forstå landskapet, er det nødvendig med en grundigere gjennomgang av vannsystemene. Kilvatnet er hovedvannet i Forsavassdraget, men det starter allerede langt inne i Kjærmarka via elv fra Rundvatnet til Åmo ved Kilvatnet. Også elver fra andre småvann og tjønner renner ut i Kilvatnet. Vassdraget går videre nordover via Forsalittjvatnet og bukter seg videre gjennom ulike myrtyper og har sitt utløp i Forsa. Vassdraget ligger innenfor det beste og viktigste reinbeiteområdet i distriktet (NVE, 2016.) (OED, 2004)

Varpavassdraget renner mot sør. I likhet med Forsaelva er Varpelva vernet og inngår i nasjonal verneplan. (OED, 1992). Grunnlaget for verning av er at det er et typeområde for lavereliggende områder i Hamarøy/Tysfjord og verdier knyttet til friluftsliv, kulturminner og naturfagene. Varpelva har en god bestand av laks og sjøørret. (St.prp). Før utløp i havet samles to hovedgrener i Varpvatnet. Den nordlige grenen kommer fra Kjærvatnet via Kjærelva som renner gjennom Gryta og ut i Kjerringvatnet. Hit renner også Torpelvasselva fra Torpelvatnet. Fra Kjerringvatnet renner Kjerringelva ut i Kvannvatnet, ved E6. Hit renner også Mellomvasselva fra Skilvatnet, som også ligger ved E6. Kvannelva fører vann fra Kvannvatnet til Varpvatnet og derfra ut i havet i Varpvågen via Varpelva. (Kartverket, 2016). De større vannene tar opp i seg tilførsel fra mindre vann og tjønner fra Kjærmarka og Ulvsvågsiden. Vassdraget var viktig for fløting av favnved fra Gryta til Varpvågen, der det ble lastet i båt og fraktet til Lofoten for salg.

I nedre, og østlige del av Varpavassdraget ligger Dragsvatnan. Med smale sund er det delt i tre, Hamnvatnet, Storvatnet og Mellavatnet. Myrjåkkelva, som forøvrig har blandet samisk og norsk navn, starter på Vettfjellet og renner ned Myrjåkkdalen og ut i Mellavatnet via flere små vann under Vettfjellet, blant dem Erikvatnet og Botelvatnet. Hellandselva renner ut i Storvatnet fra vann og tjønner under Hellandstuva. (Kartverket, 2016). Den sørlige gren av Varpavassdraget har sitt utgangspunkt i Dragsvannet og sitt nedslagsfelt ved foten av Vettfjellet. Via Triumselva renner vannet ut i Varpvannet og videre via Varpelva til Varpvågen i Innhavet.

Med få unntak hører alle vann og elver i lavfjellsområdet sammen, som brikker i et puslespill, og danner grunnlaget for mangfold av myrer. Det viser et sammenhengende område, med vannskillefjellet Kjærfjellet i midten, men ellers rolige landformer som består av runde koller mellom forsenkninger som helt eller delvis er fylt opp av vann. Varpavassdraget er et typisk lavlandsvassdrag med mange innsjøer og med korte elvestrekninger mellom disse. Det er betydelige myrarealer og elvene bukter seg gjennom ulike myrtyper. Mangfoldet av kulturminner er stort og dekker et langt tidsrom, særlig fra samisk virksomhet. (NVE, 1991)

Mot vest ser man landskapet heller ned mot Kvannkjosen ved Kilvatnet. Det er fra dette området Forsavassdraget starter, Rundvatnet er ikke synlig på bildet. Videre stiger landskapet mot Ulvsvågsiden. De nærmeste alpine fjellene er på Ytter Hamarøy og de man aner i det fjerne, er Lofotveggen. (Foto: Ola Zetlitz)Samisk brukshistorie.

Området har en lang samisk brukshistorie, deriblant reindrift. Allerede på 15-1600-tallet var det samisk reindrift på Tysfjords vestside. (Nielssen, 1990). Området brukes ennå i dag som beiteområde for rein for Stájggo-Hábmer reinbeitedistrikt. (Fylkesmannen, 2016.) En viktig drivingslei for rein går langs Kilvatnet. (NVE, 2016). Landskap der det er knyttet hendelser, tro og tradisjon til, er kulturmiljø. Betydningen av kulturmiljøet er avhengig av kulturelt ståsted. Ofte har det samme landskapet til ulike tider vært benyttet av mennesker med forskjellig kulturell tilknytning. Man må derfor ta høyde for det flerkulturelle perspektivet for å forstå betydningen av tilhørighet til landskapet. (Thomassen, 2009).

Beboerne på Kjær/Tjierre har i perioder vært bebodd av samer og nordmenn samtidig. (Lien, 2009). Dagens brukere av Kjær-landskapet er i hovedsak etterkommere av de siste samiske fastboende på Kjær/Tjierre, og etterkommere av hytteeiere som gjennom 1900-tallet har hatt sine hytter ved Kjærvatnet.. Man har de siste årene sett en økende interesse fra etterkommere av de siste norske beboerne, som leter etter tråder fra sitt kulturmiljø. Dette er et perspektiv som er gjeldende for hele Tysfjords vestside, uavhengig av f.eks. en diskusjon om hvem som kom først eller var der lengst. Det har også vært innslag av kvensk befolkning i dette landskapet.

Landskapet på vestsiden er en del av Stájggo-Hábmer reinbeitedistrikt. En viktig drivingslei for rein går langs Kilvatnet. Her ligger flere gårder. På Tysfjordsiden av Kvannkjosen, Akkasokka og Langåsen. Her finnes spor etter gammer og hus, samt samisk offersted. I følge tradisjonen finnes det et samisk grav på Heleneholmen i Kilvatnet.Reindriftsland.

I folketellingen 1801 for Rørvik, finnes samer som drev med reindrift og fiske. En av disse var Matz Andersson med familie som på tellingstidspunktet var bosatt i Rørvikmark. I kirkebøkene finner man at de brukte hele vestsiden. Barna er født på gårdene fra Forsamark i Tysfjord til Tømmernes på Hamarøy. (Arkivverket, 2016.) Et barnebarn drev med rein i Kvannkjosen til utpå 1930-tallet. Også i Langåsen og Akkasokka har vært utgangspunkt for reindrift. (Rønnebu, 2016)

I mellomkrigstiden drev Heika Labba med sin rein i området. Han hadde gamme ved Kjærvannet, på Heikaneset, og har satt varig spor i landskapet ved dette stedsnavnet. (NOU 2007:14) Kalstad-karene drev med rein i området, og jeg kan huske at de kom ned til Kjær på besøk på 50-tallet.

Lenger ned i terrenget finnes skogsområdet og markene. I et dåpsnotat i kirkebok er det ført inn Kierskov (dansk skrivemåte for Kjærskog) for et barn født i Kvannkjosen. (Arkivverket, 2016.) Markene som har vært benevnt og finnes i kilder, er Forsamark, Rørvikmark, Kjærmark, Hellandsmark og Dragsmark. Disse er også avgrensnnger av eiendommer tilsvarende de nevnte gårdene. I markområdene fantes markesamisk bosetning ved Kilvatnet og Torpelvatnet. Den markesamiske bosettingen hadde en selvbergingsøkonomi som gjorde samene i området uavhengig av det norske samfunnet. Inntekten av multeplukking ga samene i området muligheten til å skaffe seg det lille de trengte utover hva de selv var forsynt med. Området fremstår som et viktig historisk dokument som forteller om bosetning og økonomisk tilpasning. Gårdene har ofte tufter etter både gammer og hus, typisk for samisk markebygd bosetting i Ofoten. (NVE, 2016). Det skal og bemerkes at det blant bosetterne i markebygdene på Tysfjords vestside, også fantes folk som kom fra Ofoten.

Området har viktige samiske interesser knyttet til kulturmiljøer, kulturminner og landskap fra forskjellige grupper og tidsepoker med et mangfold av kulturminner med stor tidsdybde. Tufter etter hus og gammer er nevnt, øst for Kilvatnet ligger det et samisk offersted, og ifølge tradisjonen er det en samisk grav på Heleneholmen i Kilvatnet. (ibid.)

Kjærvannet ligger rett sør for Kjærfjellet. Dette er starten på Varpavassdragets nordlige hovedgren. Kjærelva renner mot sør til Kjerringvatnet. De alpine fjellene på bildet starter ved Innhavet/Sagfjorden og strekker seg opp Sagvassdalen. Matz Anderson var reindrifter som brukte dette området rundt 1800, fikk flere barn. De er registrert født i Forsamark, Rørvikmark, Kjærmark og Tømmerneset i Sagvassdalen. Heika Labba drev rein i området til rundt andre verdenskrig. Han hadde gamme ved Kjærvannet, et lite nes helt i bildets venstre kant (hans hovedbosted var Tømmernes). Nesset har siden da, hatt navnet Heikanes. Innenfor Heikanes, er Æbokluokta (Samisk æbok: gjenferd av barn død før dåp. Luokta: vik).Tjærro.

Om man lærer seg hva de samiske navnene betyr, kan man se landskapet foran seg bare ved å se på ordene. De samiske navnene er terrengbeskrivende, de beskriver en plass, et område eller forteller noe om dets historie. (Laponia, 2016.) På samisk kan området vi ser fra Kjærfjellet beskrives som tjærro, som betyr «lavfjell, lavfjellsområde (på grensen mellom høyfjell og skogsland, område for vår- og høstopphold med rein». (Kintel, 2010.) På svensk er det beskrevet som «lågfjället mot skogsgränsen». (Andersson og Kohoronen i Kuoljok, 2016). Betydningen av ordet hersker det stor enighet om blant forfattere av ordbøker. (Grundström, 1954), (Collinder, 1964). Tjærro er altså området mellom skogslandet og snaufjellet i et lavfjellsområde.

Søk på nettet etter tjærro, ga ingen treff. Men det finnes et fjellområde i Riast-Hylling reinbeitedistrikt i kommunene Røros, Holtålen, Selbu og Tydal i sørsamisk område, som heter Tjerrå i et lignende landskap som Tysfjords vestside. Området ser ut omtrent som størrelsen på nedslagsområdet til Kjærfjellet. Området kalles også Tjerrafjella. Det finnes også andre landskapsområder med forstavelsen Tjerrå. Søker man tjärro, er det treff rundt Kiruna og Jukkasjärvi. Ved Kiruna er det et fjell ved navn Tjärro som er aktuell for gruvedrift. Et fjell nordøst for Kiruna som heter Tjärro, forklares som et samisk navn som betyr lågfjällsrygg.

Kjærmarka og store deler av Tysfjords vestside har trekk som passer i beskrivelsen av tjærro. Det trenger ikke være fjell i tjærro, men om det er det, er det et tjærro-várre og får ofte navn etter det. (Laponia, 2016.) Tjærro er landskapets mest artsrike område, noe som passer til beskrivelsen av dette lavfjellsområdet påTysfjords vestside.

Myrene er rike multemarker som historisk sett både har vært høstet til husholdningene i området og for salg. I myrer og fuktige områder vokser det sennegress, en art i starrfamilien. Ulike steder har ulik kvalitet til ulike formål.Personhistorie.

Først på 1900-tallet kom Susanna Andersdotter Koltik til Kjær som oppsitter av gården, sammen med sin mann Peder Andreas Olsen Ráhka. Susanna flyttet sammen med sine foreldre og søsken fra Sør-Kaitum, i Gällivare kommune, som er et område med store myrmarker. Samene høstet av myrene, som f. eks. multer, kvann og sennagress.

På Kjær fant Susanna et gjenkjennelig område, om enn i langt mindre format enn det hun trolig var vant med. Myrene i Kjærmarka er et rikt multeland, og her finnes sennagressmyrer til ulike formål og andre vekster til formål både for folk og fe. Det var trolig på bakgrunn av tradisjoner fra sin barndoms marker, hun fikk fraktet en båt til Kjærmarka, noe som ikke var så vanlig i dette området. Båten ble plassert med kjølen i været på toppen av en haug med god utsikt over sentrale myrer og kulturmarker. Herfra kunne hun ha god oversikt over ressursene i størstedelen av Kjærmarka. Susannas døtre lærte å høste og utnytte ressursene i sitt landskap. En ble spesialist i å finne multer i små lysninger i skogen, skogsgrensen og dalsøkk. En annen fant seg best til rette på de åpne myrene. Haugen der båten ble plassert, har fra den tid hatt navnet Vantsadievva (båthaugen), og den nærmeste myra er Áhkkojiegge, bestemor si myr, den myra hvor ingen andre plukket multer så lenge Susanna levde. Rester etter båten så jeg ennå etter at jeg ble voksen, men forstod ikke at det var viktig å dokumentere det ved foto eller samle rester for videre bevaring.

Susanna Andersdotter Koltik fikk fraktet en båt til Kjærmarka, Den ble plassert med kjølen i været, som en gapahuk, på toppen av en haug på venstre side iav vannet. Herfra hadde hun god utsikt over sentrale myrer og kulturmarker, og god oversikt over ressursene i størstedelen av Kjærmarka.Tjærrovárre

Et viktig spørsmål er om Kjærfjellet og Kjærvatnet har navn etter gården Kjær /Tjierra, noe man i dag har tatt som en selvfølge, med tanke på det norske navnet. På noen kart er Kjærfjellet og Kjærvannet benevnt Gálla- várre og -jávrre, men stedsnavnene er ikke formelt godkjent. Qvigstad noterte seg Gal´la-, da han samlet samiske stedsnavn på Kjær i 1938. Han var ikke personlig tilstede. Det mest logiske er at han, på bakgrunn av noen utenfor Kjær, registrerte naturformasjonen gállodievva på Kjær/Tjierra. Dermed ble Gal´la- hengende der i stedsnavnregistrene til Qvigstad og Rygh, uten at stedsnavnet er relatert til sitt opphav Gállodievva.

Kjærelva som renner fra Kjærvatnet, renner ikke mot nord til Kjær, men mot sør gjennom Gryta og ut i Kjerringvatnet. Den har tilsynelatende ikke navn etter det landskap den renner i.

I denne redegjørelsen er Kjærfjellet et tjærrovárre. Siden det er så sentralt i landskapet, både med hensyn til høyeste punkt i et lavfjellsområde og at det er et vannskille som bærer i seg starten på to vannsystem, er det naturlig at fjellets samiske navn er Tjærrovárre. Kjærvatnet ligger høyt i dette tjærro, det er det første vannet man kommer til, når man stiger opp fra fjorden og det inngår naturlig i det omkringliggende landskap med myrer, koller og åser. I tillegg ligger det tett under toppen av fjellet. Det logiske samiske navnet på vannet vil være Tjærrojávvre. Med dette får vi ei forklaring på Kjærelva som renner motsatt vei fra Kjær, det er Tjærrojohkka. Et slikt betydningsfullt fjell som Kjærfjellet, kan også kalles áhkka. Sør for fjellet er det et system av fjell, vann og elv som ender i Kjerringvatnet, som kan være en norsk oversettelse av Áhkkajavrre. På vestsiden av Kjærfjellet, ved bredden av Kilvatnet, ligger gården Akkasokka, som er norsk skrivemåte for Áhkkasågge. I lulesamisk norsk ordbok, (Kintel, 2010) forklares áhkká som kone og hustru, men det er også brukt i ærverdig form som i Matheráhkka/urmor og andre gudinner. Det kan også brukes om fjell, jf Áhkká på svensk side. Áhkká er det lulesamiske navnet på et fjellmassiv i Stora Sjöfalletsnasjonalpark i det nordvestlege Lappland i Nord-Sverige, på svensk er det Akka. Massivet består av topper og isbreer ved sørenden av vatnet Akkajaure. Jf. flyktningetrafikken under andre verdenkrig. Endelsen på stedsnavnet Akkasokka, -sokka skrives på lulesamisk sågge eller såkken, som betyr den innerste plassen/delen el. lign. (i en seng, fjord osv.); såkken oadet = sove innerst (nærmest veggen). (ibid). Akkasokka ligger i ei lita bukt i Kilvatnet, dvs såkken, bak ryggen på áhkka, dvs Kjærfjellet/Tjærrovárre. Det er nokså bratt ned fra Kjærfjellet til Kilvatnet. Les også under Akkasokka.

Kjærfjellet er en lavfjellsrygg som ligger sentralt i landskapet, både med hensyn til høyeste punkt i et lavfjellsområde og at det er et vannskille som bærer i seg starten på to vannsystem, er det naturlig at fjellets samiske navn er Tjærrovárre. På baksiden av fjellet ligger Kilvatnet, med Akkasokka i ei bukt helt inntil fjellet, som er nokså bratt på dette stedet. Stedet sier noe om fjellets posisjon i området, at det er áhkkávárre,

Avslutnng.

I denne fremstillngen taes det utgangspunkt i at det lulesamiske ordet tjærro må forstås som utgangspunkt for landskapet på Tysfjords vestside (og Hamarøy), ut fra hvordan ordet kan beskrive landskapets topografi. Tjærrovárre er det høyeste fjellet i dette tjærro. De samiske navnene er terrengbeskrivende, de beskriver en plass, et område eller forteller noe om stedets historie. Ut fra samme argumentasjon er Kjærvannet Tjærrojávrre, Kjærelva er Tjærrojohkka. Kjerringvatnet er Áhkkájavrre.

–

Ragnhild Lien, 2016.

Kilder:

Arkivverket. Folketelling 1801. 1851P Lødingen prestegjeld, 1801, s. 627b-628a, Rörvigmark, Dgitalarkivet.https://media.digitalarkivet.no/view/58479/55

Artsdatabanken. Norsk rødliste for arter. http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Fugler Høstet 2017.

Collinder, Björn. Ordbok til Sveriges lapska ortnamn, s. 224. Kungl. Ortnamnskommisionen. 1964.

Fylkesmannen. Nordland reinbeiteområde. 8 Stajggo-Hábmer. Kart. 2016.https://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMNO/Landbruk%20og%20mat%20dokumenter/Reindrift%20dokumenter/Reinbeitedistrikt%20i%20Nordland.pdf

Grundström, Harald. Lulelapsk ordbok. Bind 11. Dialekt och folkminnesarkivet, Uppsala. 1954.

Kartverket. Tysfjord vestside. Norgeskart.no. Kart. 2016. http://www.norgeskart.no/#12/544691/7559144

Kintel, Anders. Lulesamisk-norsk ordbok. Sametinget 2010

Kirkebok Lødingen. Digitalarkivet.

Kuoljok, Apmut Ivar. Namnen berättar. Naturord Hans Andersson och Olavi Korhonen Nettartikkel pr 26.10.2016.

Laponia – Lapplands världsarv. 2016. http://laponia.nu/livet-i-laponia/markerna/namnen-berattar/ pr 13.11.2016

Nielssen, Alf Ragnar. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie, IV. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord kommuner. 1990

NOU 2007: 14 Del 8 Lulesamisk reindrift 1750-2000. Bård A. Berg https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2007-14/id584312/sec9#DEL8-KAP4-5

NVE. Forsaelva (med vedlegg). https://www.nve.no/vann-vassdrag-og-miljo/verneplan-for-vassdrag/nordland/171-1-forsaelva/ pr 13.11.2016

NVE. Varpavassdraget (med vedlegg). https://www.nve.no/vann-vassdrag-og-miljo/verneplan-for-vassdrag/nordland/170-1-varpavassdraget/ pr 13.11.2016

OED/Olje og Energidepartementet. NOU 1991 12 B 170-1 Varpavassdraget. 13.11.16.http://webfileservice.nve.no/API/PublishedFiles/Download/201600028/1700858 1700858

OED/Olje- og energidepartementet St.prp. Nr. 118 (1991-92) Verneplan iv for vassdrag. 170-1. Side 108. Varpavassdraget. Kongen i Statsråd 1992.https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1991-92&paid=2&wid=d&psid=DIVL1167&pgid=d_1461

OED/Olje- og energidepartementet. St.prp.nr. 75 (2003-2004). Supplering av Verneplan for vassdrag. 9.14.14 171/1 Forsaelva (V.nr. 171.1Z). Del 2, pkt 9.4. Kongen i statsråd. 2004. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-75-2003-2004-/id209492/sec2#KAP9-14

Rønnebu, Finn. Tysfjord gårds- og slektshstorie. Langåsen. Nettpublisert. Tysfjord kommune.file:///C:/Users/Ragnhild/Downloads/65.%252BLANGASEN.pdf

Thomassen, Arne Håkon. Samiske kulturminner- e nu det nå å ta vare på? Bårjås, populærvitenskapelig tidsskrift Artikkel. Árran lulesamisk senter. 2009.